Pytheas, mistrodd oppdager

Marseille er den største havnebyen i Middelhavet (større enn Barcelona og Genova). Byen og sjøen hører sammen. I tusener av år har skutene lagt til og seilt ut fra Marseille, og mang en sjømann har sittet på kneipe i havnekvarteret og liret av seg røverhistorier fra de syv hav. Og vær trygg, mange mente nok det var ei solid skipperskrøne da en av byens sønner for over 2000 år siden kom hjem fra en sjøreise og fortalte de villeste ting – om et land der solen knapt gikk ned og om et hav som var tykt som grøt å seile i.  - Nei, vet du hva, Pytheas, den får du dra lenger ut på landet med! 

Vår helt heter altså Pytheas. Han levde på 300-talet før vår tidsregning i denne byen som da var en gresk koloni ved navn Massalia (Massalia på gresk, Massilia på latin). Han kom fra beskjedne kår, men fikk god utdannelse og ble astronom og oppdager. Han var så dyktig i sitt fag at han klarte å plassere hjembyen sin omtrent på riktig breddegrad (hans beregning sier 43˚10’ nordlig bredde, mens det riktige er 43˚18’, en feil på rundt en mil), og mange av hans beregninger ble viktige for senere geografer. Men så var det disse røverhistoriene fra det høye nord…  

En eller annen gang mellom 340 og 325 f. Kr la Pytheas ut på en reise nordover, helt til et fjernt sted han skulle kalle Thule – og begrepet Ultima Thule har i ettertid har fått betydningen «verdens ytterkant i nord». Sannsynligvis var målet med reisen å finne kilder for tinn og rav og å skaffe handelsforbindelser, men når Pytheas først var på reise, ville han finne ut mest mulig. At han kom til de britiske øyer er helt sikkert, men hva skjedde så? Han forteller at han seilte videre nordover i seks dager før han kom til øya Thule. Han forteller om et strøk der solen bare var borte noen få timer i døgnet i tiden rundt sommersolverv, og han beskriver hvordan de langt mot nord kom inn i en voldsom tåke og et farvann der havet var så tykt at det var umulig å seile i, slik at de måtte snu.  Mye tyder på at de kom inn i drivis. Men hvor møtte de lyse netter og drivis? Dette strides de lærde om den dag i dag. Var det ved Hebridene? Island? Grønland? Jan Mayen? Eller ved norskekysten?  Øyene Dønna, Træna og Lofoten har vært nevnt som mulige kandidater, og i 2009 publiserte tyske forskere nye beregninger som tyder på at Pytheas kom til øya Smøla på Nordmøre. Det er ikke langt nok mot nord til å se midnattssol, men lyse sommernetter vil han ha møtt der. Ifølge den sparsomme informasjonen som finnes, skal han også ha truffet «folk som laget en drikk av vann, korn og honning, hvormed de forlystet sine sinn», så kanskje han skålte lystig i mjød med fortidens nordmøringer.   

Bevis for hvor Pytheas faktisk var, finnes ikke, og dessverre har hans egen beretning om ferden – «Om havet» – gått tapt. Men dagens lærde tror iallfall på at reisen hans fant sted. Fortidens lærde derimot, og særlig historikeren og geografen Strabon (ca. 64 f.Kr – ca. 24 e.Kr), omtalte ham nærmest som en lystløgner og serverte Pytheas’ observasjoner som latterligheter i egne verk. Ble han så ledd ut i sin egen by i sin egen tid? La oss håpe at noen trodde på ham, slik at han ikke ble sittende bitter og nedtrykt og drukne sine sorger i vin … eller kanskje i mjød han hadde tatt med seg hjem fra Thule. 

Anne Stuhaug